NFI kan ikke dytte regionene foran seg
Dokumentarfilmen Eg har ord fra regissør Runar Gudnason og Aldeles AS.
I nyhetsbrev fra 8. januar annonserte Norsk filminstitutt en oppjustering av tilskuddsnivåene for spillefilm, mot kutt på 4 mill kr i tilskuddsordningen for konsulentvurdert dokumentarfilm, kutt på 3 mill kr i konsulentvurdert kortfilm, og kutt på 7 millioner i tilskuddsordning for markedsvurdert dramaserie.
Kuttforslagene har vakt sterke reaksjoner i bransjen. I NFI sitt tilsvar i Rushprint grunngis kuttene med at «de regionale sentrene og fondene har sterk kompetanse innen dokumentarformatet og kortfilmformatet».
NFI forsøker dermed å legge konsekvensene av egne kuttforslag over på de regionale sentrene. Dette rimer dårlig med de politiske signalene i statsbudsjettet for 2024. Der heter det at «regionene skal få stor frihet til selv å bestemme hvordan midlene skal benyttes mest mulig effektivt», og videre at «regionale filmvirksomheter får anledning til å gi tilskudd til produksjon av lange formater, dvs. dramaserier og spillefilm».
Vestnorsk filmsenter har i 2023 sett en rekordøkning i antall søknader i spillefilm og serieformatet. Vestlandet har en dokumentarbransje som leverer på skyhøyt nivå, med svært pressede budsjetter, og en blytung finansieringsvei der også NFI behøves. Vestnorsk filmsenter har et svært presset fondsbudsjett, og vet enda ikke hvor mye av økte regionale tilskudd som vil tilfalle vår region i 2024.
Når Kulturdepartementet vil gi regionene stor frihet, kan ikke Norsk filminstitutt dytte regionene foran seg når de nå foreslår kutt i dokumentarfilmstøtten. Et kutt i dokumentarstøtten må Norsk filminstitutt ta eierskap til selv.
